Sommeren 2010 ble på mange måter min skjebne beseglet, jeg fikk etter ett år med tiltagende droppfot endelig diagnosen ALS, også kjent som muskelsvinn. Det finnes ikke medisiner mot sykdommen og gjennomsnittlig livslengde etter diagnose er tre til fem år. Eneste mulighet for livsforlengelse er å bli knyttet opp til en respirator på permanent basis, noe jeg er. Kroppen min er helt lammet og øyene er mitt eneste kommunikasjonsmiddel.

Da jeg fikk diagnosen ble jeg litt betuttet, men ikke satt ut. Jeg bestemte meg umiddelbart for å «fighte» tilbake så godt jeg kunne og slåss for et kvalitativt godt liv.

Jeg regner med at jeg nå er ankommet siste havn, og at jeg har kastet anker i påvente av at jeg en gang skal gå til kai. All den tid jeg juridisk sett er kommet i kategorien døende, har jeg anledning til selv å bestemme når jeg vil anløpe havnen. Jeg håper den siste del av reisen blir innholdsrik og at jeg kan nyte mange solnedganger «på lei» før ankeret lettes og jeg legger til kai for godt.

God lesning.

Lars Audun Brakestad

Denne lille boken handler om utfordringen vi alle står ovenfor – vår egen personlige utvikling. En oppgave så mangslungen og utfordrende at vi bare med stor grad av usikkerhet kan si noe om hva det handler om og hvordan det skjer eller kan skje.

I så måte er dette en naiv bok. Men den tar for seg noen tema som forfatteren selv har funnet er viktige når det gjelder personlig utvikling.

For alle som er interessert i temaet kan boken både peke på noe og gi noe til ettertanke.

«Eit hus med sjel» skildrar eit jordnært menneske sitt møte med livet, og prøver med enkle ord å setje ord på det å finne gleda. Menneske har gjennom alle tider leita etter meininga i livet. Men dei enkle spørsmåla er ofte dei vanskelegaste å svare på.

Vi er alle unike, men det vi sankar av erfaring er universelt. Det kan vere utfordrande å vere ærleg med seg sjølv, men kunsten i livet er å leve i tråd med den ein faktisk er. Om ein skreller vekk illusjonar om korleis ein trur livet burde vere, kan livet vere både daglegdags og enkelt.

Slik eit hus rommar menneska, er også kvart menneske eit eige hus som rommar ei sjel som drøymer om ro og fred.

Anne Markhus er oppvaksen i Kvinnherad, men bur no i Stavanger. Ho er utdanna sivilingeniør innan reservoarteknologi, og har jobba i oljeindustrien i over tredve år. No er ho kunstnar på heil tid, og finn gleda i å skrive, kunstmaling og biletvev.

Året 2016 starta med boka «Fair play», siste boka i serien om fotballaget Fart. Dei to første bøkene i serien, «Levende vegg» og «Fire minutter på overtid» kom 2014 og 2015. Seinare på hausten kom «Korrespondentliv» der Jan Tystad fortel om sitt liv som korrespondent i London og alle sine reiser til problemområder gjonnom eit langt liv som journalist. Så ga me ut noko heilt anna. I september kom boka «52. Hva skal til for å få en god uke. 52 tekster». Thor Brekkeflat og David Genius deler noko av sin lærdom med oss. Det er ikkje eit år utan ei bok om mat, i boka «Ramsalt skipskost» ser Arne Sivertsen tilbake på eit langt liv som stuert til sjøs. Neste bok ut er «Strilekrigen«. Ei stor bok proppfull av bilder som fortel kva Strilekrigen var, om bakgrunn og etterspel. Boka er skriven av Bjørn-Arvid Bagge og Gina Dahl som og laga «En guide til Bergen anno 1765″ i 2015. Meir historie, men no frå nyare tid, «Oljeabeideren – Stein Bredal». Leif Stang og Stein Bredal fortel om pionertida og eit arbeidsliv som byrja i byssa og avslutta i Statoils styrerom. Eit kjekt arbeid denne hausen har vore arbeidet med boka «Tysnesfest». Lars Mæland og Runar Bjørkvik Mæland har skrive boka i tett samarbeid. Så kom «Mannen utan samvit», av Per jan Ingebrigtsen, krim frå Vestlandet og ei oppfølging til boka «Offer». Meir historie blei det med «Alt vel», Marit Elisebeth Høines Totland si bok om den store stormen 11. september 1884. Frå storm på Island flytta me oss tilbake til Bergen og boka «Bergen var opfyldt av Bordeller», Gro Elisabeth Bastiansen og Christopher John Harris tek oss med inn i ei mørk side ved byens historie. Mot slutten av året kom den nye årboka til Sunnhordland museum «Eimen frå historia». Her har Tore Lande Moe fått fridom til å skriva om nokre av dei tema han har vore oppeken av gjennom 40 år. Og heilt til slutt kom ei ny utgåve av boka «Frå krigsskip til flaggskip». 13 bøker alt i alt, det var 2016, no er det berre å vente på kva 2017 kjem med.

Dette er andre utgåva av «Frå krigsskip til flaggskip». Boka har fått ny framside og kapittelet om Sunnhordland er sjølvsagt utvida noko, men elles er boka mykje den same. Eg har ikkje endra så mykje i høve utgåva frå 2006. Eg har laga ei ny framside og kapittelet om Sunnhordland er sjølvsagt utvida noko. Elles er innhaldet mykje det same. Eg hadde stor glede av å skrive boka i 2006 og håpar ho kan gje folk like stor glede i dag som ho gjorde då ho først kom ut for vel ti år sidan.

Me følgjer sju skip frå dei kom frå verftet i Chicago i 1943, gjennom krigsår i Middelhavet og langs kysten av Vest-Afrika. Til opplag i Sheerness, ombygging og ei lang teneste som ruteskip i Noreg. For nokre av skipa er historia avslutta fordi dei er plukka frå kvarandre på skrotverftet, eller har lagt seg til ro på sjøbotnen. Andre siglar framleis ein eller annan stad i verda, der nokon enno ser nytte i eit 73 år gamalt skip.

I denne utgåva av Sunnhordland årbok feirar Sunnhordland museum Tore Lande Moe, som har vore museumspedagog, direktør og konservator ved museet gjennom 37 år. Her finn du artiklar om nokre av tinga me omgir oss med, om 50-talet, om do, bad, reinsemd og lukt.

Lars Mæland og Runar Bjørkvik Mæland

Frå den lune vika til den vêrharde såta. Frå dei lokale heltane til dei store stjerne. Frå songstund på sjukeheimen til arenakonsert og fyrverkeri på skuleplassen. Gjennom ti festivalar har Tysnesfest klart å bli det namnet seier: Ein fest for heile Tysnes.

Dei tre ungdommane som starta Tysnesfest for å skapa liv i heimbygda, har lagt stein på stein og skapt ein av dei største festivalane på Vestlandet – men dei kunne ikkje gjort det utan deg.

Hvorfor gikk det så galt med Lambertine? Og kunne indremisjonæren Lars Oftedal ha reddet henne fra bordellet ”De Fire Løver”? Hva fikk Lauris Skoning til å forsake sin kone Karin, selv om han hadde bedt om nåde for henne i København? Hvor lå Bergens ”red light districts”? Hva står igjen i dag av de gamle bordellene, og av redningshjemmene som ble reist for å redde kvinnene fra de ”løsagtige og letferdige Huuse”?

Denne boken er fortellingen om prostitusjonen i Bergen fra 1500-tallet og helt frem til begynnelsen av 1900-tallet. Ut i fra samtidige kilder og et rikt persongalleri av skjøger og borgere, prest og konge, spør vi: Hvem var de prostituerte og deres kunder? Hvilke holdninger har byens myndigheter hatt til prostitusjon, og hvilke tiltak ble gjort for å få slutt på virksomheten? Og: Kan historien lære oss noe om vår tids kjøp og salg av seksuelle tjenester?

Gro Elisabeth Bastiansen er lektor og cand.polit. med hovedfag i historie der tema var utenomekteskapelige forhold i Bergen på 1500-1600-tallet. Hun jobber som lærer ved Fyllingsdalen videregående skole. Hun var en av initiativtakerne og bidragsyterne til utstillingen og heftet ”Tatt og Forlatt”, på Det Hanseatiske Museum 2000-2006. Hun har også holdt flere foredrag om emnet utenomekteskapelige forhold generelt og prostitusjon spesielt på 1500-1600-tallet.

Førsteamanuensis Christopher John Harris er født i England, men har bodd i Norge siden 1968. Han har magistergrad i etnologi og arbeidet i mange år som førstearkivar ved Statsarkivet i Bergen. Han har også arbeidet ved Universitetsbiblioteket i Bergen og Bergen Byarkiv. Han har skrevet mange artikler og en rekke bøker om en serie emner fra lokalhistorie, karthistorie, marine- og repslagingshistorie, prostitusjonshistorie og postkorthistorie.

Året er 1884 og tida er prega av endring.  Nokre endringar kjem av seg sjølv, andre må ein ha mot for å følgja med på. Silda, som vestlendingane før kunne henta utanfor eigne holmar og skjer, drar ein no til Island for å henta. Om ein vågar.

Det er om lag tretti år til kvinner får røysterett og gifte kvinner har ingen råderett over det familien eig, men i Skudeneshavn sender enkefru Thoresen skip til Island.

Telegrammet bringer siste nytt frå fjernt og nær. Men ikkje frå Island. Det tar tid før dei som går heime og ventar får vita kva som eigentleg hende under uvêret 11.september 1884, då Normannastormen herja.

Alt vel  er ein historisk roman som tar deg med til ei tid då alt var mykje lenger vekke enn eit tastetrykk.

Marit Elisebet Høines Totland (1957) er oppvaksen i Skudeneshavn, men bur no på Valen i Kvinnherad. Ho har tidlegare gitt ut Garborg og Skou – forskjell på folk (2014),  Blåstrømpe (2004), og ei rekke lokalhistoriske bøker. Totland er utdanna lærar og er ein mykje brukt foredragshaldar. Ho har hatt mange politiske verv, mellom anna som ordførar og statssekretær.

Året var 1972. Det var sommer og gode tider i Stavanger. En personalsjef ropte ut av et kontorvindu om noen ville ha jobb som oljearbeider i Nordsjøen. Stein Bredal løp raskest opp trappene og fikk jobben. Dagen etter var han på veg med helikopter ut til boreskipet Glomar Grand Isle.

Dette ble starten på et liv som oljearbeider, med jobb på boreskip, borerigger, produksjonsplattformer og i kontor på land. I boken forteller Stein Bredal morsomme, dramatiske, spennende og interessante historier fra sin plass i det norske olje-eventyret.

Bredal ble en markant fagforeningsmann som aldri aksepterte at ledelsen skulle kunne diktere de ansattes arbeids- og lønnsforhold. Sammen med andre tillitsvalgte i oljearbeiderforbundene, har han gått i bresjen når det har vært nødvendig å streike for bedre avtaler. Når ledelsen i selskapene ikke har forstått alvoret i sikkerhetsspørsmål, har han valgt å fortelle om det offentlig. Han ble en varsler. Noen ganger har han stått fram i pressen, andre ganger har han vært den hemmelige kilden som har båret sakene fram til journalistene.

I seks år, fra 2000 til 2005, var han innvalgt som en av tre ansatterepresentanter i Statoils styre. Der prioriterte han å fokusere på sikkerhet på arbeidsplassene og fare for korrupsjon i spesielt utsatte land.

Han forteller åpent om hvordan disse sakene ble behandlet i styremøtene.

Med utgangspunkt i LOs bok om styrearbeid og støtte fra gode advokater nektet Stein Bredal å undertegne en absolutt taushetserklæring som medlem av Statoils styre. I en periode ble han overvåket, noe ledelsen i Statoil måtte beklage.

Stein Bredal (f. 1950) begynte sin karriere som oljearbeider på boreskipet Glomar Grand Isle i 1972. Han har jobbet på skip, borerigger og faste produksjonsplattformer på flere olje- og gassfelt i Norge, Storbritannia og utenfor Marocco. Han ble tidlig valgt som verneombud og tillitsvalgt for sine medarbeidere. Han har vært innvalgt som ansattrepresentant i Statoils styre i seks år. Nå er han pensjonist.

Leif Stang (f. 1955) jobbet som forpleiningsarbeider på Statfjord-feltet fra 1977 til 1979. Han har også vært forbundssekretær og redaktør i oljearbeiderforbundet NOEMFO før han ble redaktør for PETRO Magasin i 1984.

Fra 1988 har han jobbet som journalist i Bergensavisen (1988 til 1990) og Dagbladet (1990 til 2005). De siste 11 årene har han jobbet som frilanser med Dagbladet som viktigste oppdragsgiver.